PÅveg nordover mot Hastings der vi var innvitert til middag hos gode venner passet det bra å ta en god kaffestopp i Norsewood. Dette lille tettstedet har alltid fasinert meg, og jeg liker å stoppe her.

Stedets historie er fasinerende da den går helt tilbake til 1872 og en skipslast nordmenn som havnet her i stedet for i USA der de fleste endte opp. Stedet holder sterkt på sin norske arv. forrige helg arrangerte de en stor Skandinavisk festival. (takk og lov vi undgikk den) og jeg traff raskt en norsk dame i gatene som bor her med familien 4 måneder i året. Nytt var Johannas world som var bygget opp med både stabbur og stavkirke.
/johannas-world/
Historie
Tettstedet ble grunnlagt i
1872 da det kom cirka 360
nordmenn og 11
svensker med skipet «Høvding» til
Napier 15. september, etter en sjøreise som hadde vart i 108 dager. Tidligere samme dagen kom også det
engelske skipet «Ballarat» til Napier. Blant
passasjerene her var om lag 70
dansker. Av passasjerlistene går det fram at mange av de norske innvandrerene i den første bølgen kom fra
Vestfold og
Østfold, nærmere bestemt
Glemmen og
Tune. Denne innvandringen var kommet i stand etter at styresmaktene på New Zealand hadde sendt representanter til de
skandinaviske landene for å få folk til å utvandre til New Zealand. De fleste av disse skandinavene ble de første
nybyggerene i Norsewood, resten — for en stor del dansker — grunnla byen
Dannevirke, om lag 22 km unna. I løpet av de første årene med tilrettelagt innvandring av skandinaver (
1871—
1876) kom det i alt 3227 til landet. I
1878 utgjorde skandinavene litt over 1% av innbyggertallet på New Zealand, den høyeste prosentdelen de noen gang nådde.
Norsewood blir bygd
I de neste årene kom hundrevis av andre
nybyggerer som strevde for å skape seg et nytt liv på mange av 40-
acre gårdene i Norsewood — som dermed ble det viktigste tettstedet i området. Blant disse menneskene var det mange flere nordmenn, og også svensker, dansker,
tyskerer og
briter. Livet var svært strevfullt for mange av disse, og fattigdom var velkjent i distriktet. De ble også utsatt for naturkatastrofer, som
flom i
1880, og en stor
brann i
1888 ødela mye av Norsewood og gjorde om lag 170 mennesker hjemløse.
New Zealandske styresmakter hadde lovet å sysselsette disse
innvandrerene med forskjellige former for offentlig arbeid, blant annet bygging av
veier og
jernbane. Men ting gikk ikke alltid som planlagt, særlig ikke etter at landet gikk inn i økonomiske nedgangstider omkring 1880.
Men i løpet av
1880-åra ble jernbanen sakte, men sikkert, bygd gjennom skogsområdene, det ble satt opp
sagbruk, og gradvis ble skogsområdene gjort om til produktivt
jordbruksland. Fra omkring år
1900 avtok den skandinaviske innvandringen.
Kultur og språk
I de tidligste årene kom det en kort tid ut fire
aviser på skandinaviske språk i området. Men de fleste av innvandrerene ønsket å bli naturaliserte britiske borgere, og morsmålet ble borte etter første eller andre generasjon. I Norsewood ble det snakket norsk fram til i
1920-åra.
Ved ethundreårsfeiringen av Norsewood i
1972 økte interessen for norsk
kultur og
tradisjon, men ikke for språket. Det som nå lever av det norske språket, er endel
etternavn,
gatenavn og
innskrifter på
gravsteiner.
Byen tar allikevel vare på det norske opphavet sitt, og feirer hvert år
17. mai på den
søndagen som faller nærmest nasjonaldagen. Den norske staten har ògså vist stedet oppmerksomhet: Ved hundreårsjubiléet i 1972 fikk Norsewood en
Bindalsfæring i gave fra den norske
regjeringen. Denne båten står utstilt i et glasmonter i Upper Norsewood. En
tekstilvirksomhet med ganske stor vareeksport til
Australia og
Asia, bærer navnet
«Norsewear» og ligger i Lower Norsewood.
(fra Wikipedia )