Lille Norge i New Zealand

PÅveg nordover mot Hastings der vi var innvitert til middag hos gode venner passet det bra å ta en god kaffestopp i Norsewood. Dette lille tettstedet har alltid fasinert meg, og jeg liker å stoppe her.

Stedets historie er fasinerende da den går helt tilbake til 1872 og en skipslast nordmenn som havnet her i stedet for i USA der de fleste endte opp.    Stedet holder sterkt på sin norske arv. forrige helg arrangerte de en stor Skandinavisk festival. (takk og lov vi undgikk den) og jeg traff raskt en norsk dame i gatene som bor her med familien 4 måneder i året.   Nytt var Johannas world som var bygget opp med både stabbur og stavkirke. /johannas-world/

Historie 

Tettstedet ble grunnlagt i 1872 da det kom cirka 360 nordmenn og 11 svensker med skipet «Høvding» til Napier 15. september, etter en sjøreise som hadde vart i 108 dager. Tidligere samme dagen kom også det engelske skipet «Ballarat» til Napier. Blant passasjerene her var om lag 70 dansker. Av passasjerlistene går det fram at mange av de norske innvandrerene i den første bølgen kom fra Vestfold og Østfold, nærmere bestemt Glemmen og Tune. Denne innvandringen var kommet i stand etter at styresmaktene på New Zealand hadde sendt representanter til de skandinaviske landene for å få folk til å utvandre til New Zealand. De fleste av disse skandinavene ble de første nybyggerene i Norsewood, resten — for en stor del dansker — grunnla byen Dannevirke, om lag 22 km unna. I løpet av de første årene med tilrettelagt innvandring av skandinaver (1871—1876) kom det i alt 3227 til landet. I 1878 utgjorde skandinavene litt over 1% av innbyggertallet på New Zealand, den høyeste prosentdelen de noen gang nådde.

Norsewood blir bygd 

I de neste årene kom hundrevis av andre nybyggerer som strevde for å skape seg et nytt liv på mange av 40-acre gårdene i Norsewood — som dermed ble det viktigste tettstedet i området. Blant disse menneskene var det mange flere nordmenn, og også svensker, dansker, tyskerer og briter. Livet var svært strevfullt for mange av disse, og fattigdom var velkjent i distriktet. De ble også utsatt for naturkatastrofer, som flom i 1880, og en stor brann i 1888 ødela mye av Norsewood og gjorde om lag 170 mennesker hjemløse.
New Zealandske styresmakter hadde lovet å sysselsette disse innvandrerene med forskjellige former for offentlig arbeid, blant annet bygging av veier og jernbane. Men ting gikk ikke alltid som planlagt, særlig ikke etter at landet gikk inn i økonomiske nedgangstider omkring 1880.
Men i løpet av 1880-åra ble jernbanen sakte, men sikkert, bygd gjennom skogsområdene, det ble satt opp sagbruk, og gradvis ble skogsområdene gjort om til produktivt jordbruksland. Fra omkring år 1900 avtok den skandinaviske innvandringen.

Kultur og språk 

I de tidligste årene kom det en kort tid ut fire aviser på skandinaviske språk i området. Men de fleste av innvandrerene ønsket å bli naturaliserte britiske borgere, og morsmålet ble borte etter første eller andre generasjon. I Norsewood ble det snakket norsk fram til i 1920-åra.
Ved ethundreårsfeiringen av Norsewood i 1972 økte interessen for norsk kultur og tradisjon, men ikke for språket. Det som nå lever av det norske språket, er endel etternavn, gatenavn og innskrifter på gravsteiner.
Byen tar allikevel vare på det norske opphavet sitt, og feirer hvert år 17. mai på den søndagen som faller nærmest nasjonaldagen. Den norske staten har ògså vist stedet oppmerksomhet: Ved hundreårsjubiléet i 1972 fikk Norsewood en Bindalsfæring i gave fra den norske regjeringen. Denne båten står utstilt i et glasmonter i Upper Norsewood. En tekstilvirksomhet med ganske stor vareeksport til Australia og Asia, bærer navnet «Norsewear» og ligger i Lower Norsewood.  

(fra Wikipedia )