På veg hjem!

Vi er ( Amsterdam) etter et par lange flyturer og lange dager. Alt har gått greit. både levering av leiebil innsjekking og tallrike sikkerhetssjekker.
 Hadde 3,5 timer i Kuala lumpur Og Jeg benyttet muligheten sammen med min datter til åfå en times Fot SPA!  siste natten har vært lang, Vi har nettopp satt Christine på og nå roper de oss opp på "gaten" vår for fligten vår til Kristiansand! så jeg rekker ikke skrive mer. Sees snart!

Tsunamivarsel !

Det har vært litt travelt de siste dagene, så de har liksom gått litt i ett. Hadde to fødselsdager å feire på fredag, så det ble bløtkake og farvell og på gjensyn til slekta og så satte vi kursen mot Auckland for å ta i mot stillehavsfarerne som kom inn på kvelden, strålende fornøyde og litt slitne og bittelite grann røde på nesetippen. De har bestemt fått mer sol enn det vi har!  Og så var de litt forvirret med hensyn til tid og dato. Var strålende fornøyd med at vi hadde hele lørdagen i Auckland.
Vi var sjekket inn på hytte/camping og sovnet søtt. 

I 4 tiden(på natta) ringte telefonen min!  Det var min sønn som ringte fra dagtid i Norge og  kunne fortelle at det hadde vært et voldsomt jordskjelv i Japan, og at det var fare for tsunami i New Zealand. Han ville forsikre seg om at vi ikke campet ved stranda. Det kunne jeg jo forsikre ham om at vi ikke gjorde, så jeg klarte omsider å sovne igjen. Glad var jeg også for at EM og ungdommene hennes var kommet inn fra øyene.
Nå ble det heldigvis ikke noen katastrofe her denne gangen. Men det var intressant å legge merke til at det ute på motorvegen tidlig neste morgen var store digitale skilt der det sto "tidevannsvarsel, ungå strender!"
  Maria og jeg var tidlig ute for å gå til "Hobbiton" en gang til før vi reiste, og ta bilder denne gangen. Som turistatraksjon var de også pålagt å advare turistene mot å gå på strendene, selv om Hobbiton ligger midt inne i landet. (Men her er det altså fort gjort å komme fra den ene kysten til den andre.

Det stedet EM sovsin siste natt i  NZ

Da vi kom tilbake til Auckland igjen var reisefølget vårt forsvunnet. Det var blitt litt missforståelser med beskjeder i farten. Fordi vi var tomme for strøm på mobilen vår- og hellerikke kunne finne laderen (selv om vi endevendte hele bilen) Det endte med at vi kjøpte en ny bil-lader til den.  Etter det gikk det tålig greit å finne dem etter et par-3 telefoner.

De hadde sjekketinn på et veldig greit motell i nærheten av flyplassen. Vi ligger også der i natt og får orden i sakene våre  før avreise. Det var temmelig strevsomt i en periode, men det løste seg og nå har Maria sovnet.  Selv er jeg plutselig lysvåken, og har i grunnen funnet ut at jeg kan bare begynne å snu døgnet.
I tillegg til alt annet fikk vi faktisk hatt tid til å ta en tur ned til Aucland city og opp for å nyte utsikten i Sky Tower. Vi hadde et problem med at bilen min nå ikke hadde plass til alle, men løste det med å sette bilen på flyplassen og ta flybussen frem og tilbake til sentrum.- Gleder meg litt til å fly i morgen - nå som vi endelig er ferdig pakket og vet at vi ikke har for mye bagasje.

Delfiner!

Vi lar bildene tale for seg selv i dag, vi hadde en fantastisk dag på sjøen. Det ble ingen svømming med delfinene fordi de hadde kalver med seg. men Maria fikk duppet seg da vi var i land.

Etter turen kjørte vi ned til Wangarei der vi tilbragte kvelden sammen med gode venner. Her er vi på "drueslang" i hagen deres!

En hærlig sommers dag!

Vi har reist opptil Bay of Islands igjen og sitter og koser oss i finværet. "Har sjoppet" litt men det er meget skjønt å bare ta livet med ro i den varme lille brisen. Campingen ligger like ved stranden, men tidevannet er ute så det frister ikke å bade. Det skal vi ta igjen i morgen. vi har bestillt full dagstur utover øyene, med lunsj og delfinsvømming og litt spenning og historie. Jeglover å ta bilder.
 http://www.awesomenz.com/

Tilbake til Dargaville- med forviklinger

Det styrtregnet da vi nådde Oniwahera og var takknemlige for tilbud om overnatting innomhus hos slektningene våre. Det var kjempehyggelig å få hilse på to små tremenninger av Maria som vi ikke hadde truffet før (Anns gutter).

Etter Lunsj fortsatte vi nordover igjen. På veien stakk vi innom Spaceship - depotet for å ordne en ekstra dag med bilen. 10 minutter etter vi hadde forlatt dem begynte varsellyset for dynamoen å lyse! Midt på motorvegen i Auckland city! Det var bare å snu og kjøre tilbake, (selv om det var fortere sagt enn gjort der og da) De ordnet det  greit med å bytte oss over til en ny bil, selv om det tok  sin tid for oss som har vært på konstant reise i 2 uker og har småting over allt! Fordelen var at vi nå fikk en gullende ren bil og en nyere modell attpå. Så vi klager ikke-

Kom frem til Dargaville i god tid til å sjekke inn på Motorcampen og stikke innom kusinen til Maria en liten tur.

Det er varmt og godt her nede, men det har småregnet litt innimellom. Vi sjekket inn på Dargaville campervanpark denne gangen. Der fikk vi vårt eget lille bad (med nøkkel) til å rigge oss til rette i. Jeg har satt inn stol og bord og ordnet kontor. Det aller beste er forresten at vi er midt i sentrum og innen gangavstand til de slektninger vi skal besøke her.

Maria er en lesehest. Hun har lest 5 bøker til nå, og har nettopp begynt på Hobbiten – på engelsk! Selv leser jeg "Nådens omkrets" av Jørgen Brekke. Den er usigelig spennende.




 

Fra østkysten til vestkysten

http://taupopuzzleworld.com/

Fra Hastings til Onihwera på en dag er et ganske drøyt stykke. Men det hjelper å krydre med noen artige stopp. Utenfor Taupo hadde vi pause på puslelandet! Vi elsker rebuser og pusleleker i stort mangfold, og her fikk vi tak i noen nye utfordringer.

I Roturua var det meningen Maria ville sette utfor i Zorben, En gigantisk plastkule med hulrom i. Men da hun å hvor bratt bakken var bestemte hum seg for å nøye seg med å se på. I stedet gikk vi til " Agroventures" og hadde det litt morsomt. http://www.agroventures.co.nz


Den største oppplevelsen fant vi likevell i Matamata! Her var nemmelig innspillingsstedet for Hobbiton, Hjemstedet til hobbitene i filmen "Ringenes Herre."

http://hobbitontours.com

Nå ble riktignok alt revet etter at innspillingen var ferdig. Men det er nettopp bygget opp igjen i forbindelse med den nye filmen "Hobbiten" Faktisk var det meningen at innspillingen skulle ha foregått akkurat nå, (og da hadde vi ikke kommet inn) så alt var helt perfekt! Dette var en flott opplevelse, bare kjempetrist at kameraet vårt var tomt for strøm akkurat da. Uansett kunne jeg ikke publisert dem her. For å få komme inn måtte vi skriveunder på ikke å legge bilder vi tok ut på nettet.
Vi har likevell kjempelyst til å gå tilbake om anledningen skulle by seg.

Napier

Jeg var i Napier første gang i 1989 sammen med Michael. Den gangen besøkte jeg en god sykepleier-venninne fra Anastasis som jeg kjente fra skipet. Sammen besøkte vi Helen Appelgate/kapteinsfrue og forfatter fra det samme skipet. ( Hun har bl.a. skrevet "Anker i Storm")
Denne gangen ville vi  besøke det berømte jordskjelvmuseet i Hawks Bay, og studere byen som ble gjennoppbygd etter en jordskjelvkatastrofe i 1939 i fullstendig Art Deco stil. (258 personer ble drept.)

Uheldigvis var museet stengt for ombygning frem til 2013, men vi fikk se oss litt rundt. Byen er bare nydelig, med masse steder å utforske. Og så fikk vi se stillehavet skinne i mot oss!.

Napier er en viktig havneby beliggende i Hawke's Bay på østkysten av Nordøya i New Zealand. I 2001 var innbyggertallet på 53 661 innbyggere. 10 km lenger sør ligger nabobyen Hastings, Napiers «tvillingby». Byene blir i New Zealand også bare kalt for «Tvilling-byene».
Napier og landområdene rundt Hastings er kjent for sin vin-produksjon, samt er også et av de områdene på NZ som produserer mest epler, pærer og steinfrukter som fersken og nektariner. Disse blir eksportert fra Napier havn.
Napier er et populært feriested, og har en av de mest fotograferte turist-attraksjonene i landet; en statue på Marine Parade kalt «Pania Of The Reef». Denne statuen er like mye verdsatt som statuen av «Den lille havfruen» i Københavns havnebasseng.

Jordskjelv og brann gjorde at mye av bygningsmassen i Napier ble ødelagt i 1931.  Byen ble på to år gjenreist, og arkitekturen ellers i verden var på den tiden sterkt preget av stilarten Art deco. Derfor har Napier i dag en av de mest komplette samlinger av Art deco-bygninger i verden, og bygningene The T & G Building (Atkin & Mitchell, Wellington, 1936) Breakers Cafe & Bar er blant noen av de fineste bygningene med best beliggenhet rett ved Marine Parade.

Lille Norge i New Zealand

PÅveg nordover mot Hastings der vi var innvitert til middag hos gode venner passet det bra å ta en god kaffestopp i Norsewood. Dette lille tettstedet har alltid fasinert meg, og jeg liker å stoppe her.

Stedets historie er fasinerende da den går helt tilbake til 1872 og en skipslast nordmenn som havnet her i stedet for i USA der de fleste endte opp.    Stedet holder sterkt på sin norske arv. forrige helg arrangerte de en stor Skandinavisk festival. (takk og lov vi undgikk den) og jeg traff raskt en norsk dame i gatene som bor her med familien 4 måneder i året.   Nytt var Johannas world som var bygget opp med både stabbur og stavkirke. /johannas-world/

Historie 

Tettstedet ble grunnlagt i 1872 da det kom cirka 360 nordmenn og 11 svensker med skipet «Høvding» til Napier 15. september, etter en sjøreise som hadde vart i 108 dager. Tidligere samme dagen kom også det engelske skipet «Ballarat» til Napier. Blant passasjerene her var om lag 70 dansker. Av passasjerlistene går det fram at mange av de norske innvandrerene i den første bølgen kom fra Vestfold og Østfold, nærmere bestemt Glemmen og Tune. Denne innvandringen var kommet i stand etter at styresmaktene på New Zealand hadde sendt representanter til de skandinaviske landene for å få folk til å utvandre til New Zealand. De fleste av disse skandinavene ble de første nybyggerene i Norsewood, resten — for en stor del dansker — grunnla byen Dannevirke, om lag 22 km unna. I løpet av de første årene med tilrettelagt innvandring av skandinaver (1871—1876) kom det i alt 3227 til landet. I 1878 utgjorde skandinavene litt over 1% av innbyggertallet på New Zealand, den høyeste prosentdelen de noen gang nådde.

Norsewood blir bygd 

I de neste årene kom hundrevis av andre nybyggerer som strevde for å skape seg et nytt liv på mange av 40-acre gårdene i Norsewood — som dermed ble det viktigste tettstedet i området. Blant disse menneskene var det mange flere nordmenn, og også svensker, dansker, tyskerer og briter. Livet var svært strevfullt for mange av disse, og fattigdom var velkjent i distriktet. De ble også utsatt for naturkatastrofer, som flom i 1880, og en stor brann i 1888 ødela mye av Norsewood og gjorde om lag 170 mennesker hjemløse.
New Zealandske styresmakter hadde lovet å sysselsette disse innvandrerene med forskjellige former for offentlig arbeid, blant annet bygging av veier og jernbane. Men ting gikk ikke alltid som planlagt, særlig ikke etter at landet gikk inn i økonomiske nedgangstider omkring 1880.
Men i løpet av 1880-åra ble jernbanen sakte, men sikkert, bygd gjennom skogsområdene, det ble satt opp sagbruk, og gradvis ble skogsområdene gjort om til produktivt jordbruksland. Fra omkring år 1900 avtok den skandinaviske innvandringen.

Kultur og språk 

I de tidligste årene kom det en kort tid ut fire aviser på skandinaviske språk i området. Men de fleste av innvandrerene ønsket å bli naturaliserte britiske borgere, og morsmålet ble borte etter første eller andre generasjon. I Norsewood ble det snakket norsk fram til i 1920-åra.
Ved ethundreårsfeiringen av Norsewood i 1972 økte interessen for norsk kultur og tradisjon, men ikke for språket. Det som nå lever av det norske språket, er endel etternavn, gatenavn og innskrifter på gravsteiner.
Byen tar allikevel vare på det norske opphavet sitt, og feirer hvert år 17. mai på den søndagen som faller nærmest nasjonaldagen. Den norske staten har ògså vist stedet oppmerksomhet: Ved hundreårsjubiléet i 1972 fikk Norsewood en Bindalsfæring i gave fra den norske regjeringen. Denne båten står utstilt i et glasmonter i Upper Norsewood. En tekstilvirksomhet med ganske stor vareeksport til Australia og Asia, bærer navnet «Norsewear» og ligger i Lower Norsewood.  

(fra Wikipedia )

Wellington

Mens mitt reisefølge koser seg på sydhavsøyene har vi lagt veien til New Zealands hovedstad.
Her er det litt komplisert å kjøre bil. Wellington er en ganske stor by med 500 000 innbyggere og ligger inneklemt i en vik så motorveiene går hulter til bulter, men med tomtom går alting greit.
Marias kusine tok fri fra skolen for å tilbringe disse dyrebare timene med Maria. Det går noen ganger mange år mellom hver gang de ser hverandre, og denne gang ble det et meget kort besøk.

Siden vi var i hovedstaden måtte vi selvfølgelig legge veien forbi parlamentsbygningen som her kalles "the beehive" (bikuben). Sannsynligvis på grunn av formen. 

Videre la vi  veien til det svært moderne nasjonalhistoriske museet som kalles Te PaPa. En flott utstilling med mange spennende  3D show og utstillinger. Passet flott for ungdommene.
http://www.tepapa.govt.nz/pages/default.aspx

Livet på en palmeøy

Etter 4 timers flytur fra New Zealand søndag kveld landet vi på flyplassen på Rarotonga lørdag kveld. Etter å ha kommet ut av flyet fikk vi følelsen av å være i tropisk avdeling i Kr. Sand dyrepark. Klokken var halv tolv på kvelden og det veldig varmt og fuktig. Vi ble godt tatt i mot av en av min pappas kusiner med friske blomsterlenker, Island style. Det er hos henne vi skal bo frem til vi reiser til Aitutaki 3. mars.

Her er noen blider fra de siste dagene

Jeg kjente et jordskjelv!

Lå og koste meg i sengen da det begynte å gynge litt i bilen, og jeg tenke at det var da rart, som om noen dyttet til den.      Men så hørte jeg på morgenen at ungdommene hadde merket det også.  Små jordskjelv er ikke  helt uvanlige her .
Ellers er det en fryd å se hvordan kusinene koser seg sammen. De er som søstre allerede!

Høyeste vulkan på New Zealand

På veg til Wellington tok vi A4  strake  vegen sørover. Likevell tok det ca.5,5 timers kjøring på veier som ligner norske veier (bare husk å kjøre på venstre side. Selv om vi startet rimelig tidlig og jeg drakk masse kaffe, var det deilig å ha med seg senga og kunne strekke ut og sove en times tid ved en strand på halvveien. 

Vi passerte ganske tett ved den aktive vulkanen Mt Ruapehu på veg sørover.Vi så masse boder som drev skiutleie o.s.v. men var uheldige med været da hele vulkanen var innhyllet i tett tåke. Vi så bare foten. Så vi får kose oss med de samme bildene som vi presenterer for dere.

 

Mt Ruapehu Volcano & Eruptions

Located in the Taupo Volcanic Zone, Mt Ruapehu is an active volcano measuring 2797 metres.  

Mt Ruapehu Eruptions

The Taupo Volcanic Zone has seen eruptions occur over the past 2 million years contributing to the geography of the region.  The andesite pebbles found around Mt Ruapehu are evidence of the old lava flows and eruptions from over 300,000 years ago.  The earliest eruption from Mt Ruapehu was reported in 1861 and has a continued history through to present day.  The most recent eruption was in 2007 when clouds of steam and ash erupted and forced a planned ski field evacuation.  In 1996 there was another eruption where cloud eruptions filled the air and ash covered the Central North Island.  Both Whakapapa and Turoa ski fields were closed due to the eruption for a few days.  There have been other recent eruptions of Mt Ruapehu in 1945 and 1995.

Mt Ruapehu has had some evidence of volcanic activity with more gas output, higher lake water temperatures and some small tremors more recently.     

Mt Ruapehu is closely monitored by authorities and safety is of paramount importance.

 Mount Ruapehu er den størst vulkanen på New Zealand og har en høyde på 2 797 moh. Den ligger på Nordøya, den minste av de to hovedøyene.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Mount_Ruapehu

Waitomo caves

Vi har satt kursen mot hovedstaden Wellington helt sør på nordøya. På veg nedover skulle vi bare stikke innom grottene i Waitomo, som jeg besøkte med Michael første gang jeg var i New Zealand for over 20 år siden. Stedet var blitt mye større og utbygd med et vell av attraksjoner. Vi kunne blitt her en uke, minst.  Det første som slo meg på veg mot hulene var steder som drev med rafing, "white water" og "black water". Hver gang spurte jeg Maria om hun ikke ville prøve det, men neida.

Finner dere oss?

Jeg har forresten sett glødeormer i mange slags huler i NZ men ingen steder er opplevelsen så intens som når du drar dypt ned i en naturlig grotte, setter deg i en båt og blir dratt i fullstendig mørke og stllhet gjennom hulen og ut. http://www.waitomo.com/waitomo-glowworm-caves.aspx

Vi fortsatte til en hule til som så spennende ut. 

Her gikk vi inn med egen guide i grupper på 14. Inngangen var gravd ut og formet som en enorm spiral som lyste opp etter som vi beveget oss. Etter å ha gått gjennom en sluse, kom vi inn i den enorme grotten som på det dypeste var 65m under jorda.Kalkstensgrottene er formet naturlig av underjordiske elver. I denne går det fremdeles en elv/foss i bunnen, og til tider gikk stien over denne. Stien var opplyst av små lys, og stenformasjonene ble opplyst etter hvert som vi beveget oss gjennom dem, men stien var ganske smal og vi gikk et stykke i stummende mørke bare med hånden på personen foran oss.  Dette var for å få en god nær kikk på larvene som laget lysene i taket. En spennende tur, men ikke et sted jeg ville tatt med meg mørkredde barn! http://www.waitomo.com/ruakuri-cave.aspx

 På vegen gjennom hulen fikk vi også se(og høre) på nært hold hva "black water rafting" går ut på ( se bildet) . Jeg var sjeleglad for at Maria hadde sagt nei til å bli med. Det var mye mørkere enn på dette bildet, det eneste lyset de hadde var hodelyktene.

I onkels hage

  

Etter å ha sagt farvel til reisefølget vårt reiste Maria og jeg alene ned til Tuakau, like sør for Auckland og besøkte onkel Robert og Kath. De har som mange  i NZ stor interesse for hage. Her kan man nemlig få det til å blomstre hele året rundt. Og blomster som vi har i potter i vinduskarmen blir store busker.  

Robert er den i familien som har samlet slektens historie, holder rede på alle og arangerer slektsstevner. Også denne gang fikk vi med oss kopi av nye opplysninger han hadde fått tak i. 

Reisen til Stillehavet

Vi var ute i god tid for å plukke opp Christine som skulle komme fra Bergen via Amstedam og Hong Kong. Dermed ble vi stående i ankomsthallen og observere passasjerer fra Singapore og Sidney før det ble Christines tur. Jeg oppdaget at dette måtte være et flott sted å være om man er litt deppa en dag. Det var kjempespennende å observere kjærester møte hverande, besteforeldre møte barnebarn, og venner treffes igjen. Mange morsomme store smil og gledestårer.  Og så kom Christine plutselig. Blid som ei lerke og strålende fornøyd med turen.

De skulle videre til Raratonga 4 timer senere så vi tok en liten tur ut i solskinnet. Først til et kjøpesenter like ved flyplassen og deretter på rundtur gjennom et fredelig boligområde og ned til en lokal strand. der var det for øyeblikket skikkelig lavvann. Det er enormt stor forskjell på flo og fjære på NZ. 

Takket være tomtom (GPS`en min) hadde vi ingen problemer med å rekke tilbake til flyplassen i god tidfor innsjekking. Nå skulle de reise ica.4 timer utover i stillehavet, og komme frem etter to timer - dagen før- de får altså søndagen en gang til! 
Forvirret??