Waitomo caves

Vi har satt kursen mot hovedstaden Wellington helt sør på nordøya. På veg nedover skulle vi bare stikke innom grottene i Waitomo, som jeg besøkte med Michael første gang jeg var i New Zealand for over 20 år siden. Stedet var blitt mye større og utbygd med et vell av attraksjoner. Vi kunne blitt her en uke, minst.  Det første som slo meg på veg mot hulene var steder som drev med rafing, "white water" og "black water". Hver gang spurte jeg Maria om hun ikke ville prøve det, men neida.

Finner dere oss?

Jeg har forresten sett glødeormer i mange slags huler i NZ men ingen steder er opplevelsen så intens som når du drar dypt ned i en naturlig grotte, setter deg i en båt og blir dratt i fullstendig mørke og stllhet gjennom hulen og ut. http://www.waitomo.com/waitomo-glowworm-caves.aspx

Vi fortsatte til en hule til som så spennende ut. 

Her gikk vi inn med egen guide i grupper på 14. Inngangen var gravd ut og formet som en enorm spiral som lyste opp etter som vi beveget oss. Etter å ha gått gjennom en sluse, kom vi inn i den enorme grotten som på det dypeste var 65m under jorda.Kalkstensgrottene er formet naturlig av underjordiske elver. I denne går det fremdeles en elv/foss i bunnen, og til tider gikk stien over denne. Stien var opplyst av små lys, og stenformasjonene ble opplyst etter hvert som vi beveget oss gjennom dem, men stien var ganske smal og vi gikk et stykke i stummende mørke bare med hånden på personen foran oss.  Dette var for å få en god nær kikk på larvene som laget lysene i taket. En spennende tur, men ikke et sted jeg ville tatt med meg mørkredde barn! http://www.waitomo.com/ruakuri-cave.aspx

 På vegen gjennom hulen fikk vi også se(og høre) på nært hold hva "black water rafting" går ut på ( se bildet) . Jeg var sjeleglad for at Maria hadde sagt nei til å bli med. Det var mye mørkere enn på dette bildet, det eneste lyset de hadde var hodelyktene.

I onkels hage

  

Etter å ha sagt farvel til reisefølget vårt reiste Maria og jeg alene ned til Tuakau, like sør for Auckland og besøkte onkel Robert og Kath. De har som mange  i NZ stor interesse for hage. Her kan man nemlig få det til å blomstre hele året rundt. Og blomster som vi har i potter i vinduskarmen blir store busker.  

Robert er den i familien som har samlet slektens historie, holder rede på alle og arangerer slektsstevner. Også denne gang fikk vi med oss kopi av nye opplysninger han hadde fått tak i. 

Reisen til Stillehavet

Vi var ute i god tid for å plukke opp Christine som skulle komme fra Bergen via Amstedam og Hong Kong. Dermed ble vi stående i ankomsthallen og observere passasjerer fra Singapore og Sidney før det ble Christines tur. Jeg oppdaget at dette måtte være et flott sted å være om man er litt deppa en dag. Det var kjempespennende å observere kjærester møte hverande, besteforeldre møte barnebarn, og venner treffes igjen. Mange morsomme store smil og gledestårer.  Og så kom Christine plutselig. Blid som ei lerke og strålende fornøyd med turen.

De skulle videre til Raratonga 4 timer senere så vi tok en liten tur ut i solskinnet. Først til et kjøpesenter like ved flyplassen og deretter på rundtur gjennom et fredelig boligområde og ned til en lokal strand. der var det for øyeblikket skikkelig lavvann. Det er enormt stor forskjell på flo og fjære på NZ. 

Takket være tomtom (GPS`en min) hadde vi ingen problemer med å rekke tilbake til flyplassen i god tidfor innsjekking. Nå skulle de reise ica.4 timer utover i stillehavet, og komme frem etter to timer - dagen før- de får altså søndagen en gang til! 
Forvirret??

Hvor har vi kjørt?

Vi  har reist litt den siste uken så jeg legger inn et dårlig bilde av et kart som viser  hvor vi har vært.
Ruten er tegnet over med rødt.

Lørdag 26/02 2011

Jeg var litt for trøtt til å kjøre langt, jeg gjør det svært bra nå til vanlig, kun den evige vindusviskeren som går på hver gang jeeg skal svinge til venstre. Men nå var det litt mer, så vi bestemte oss for å ta en tidlig kveld i Taupo, sør for Rotorua. der var det også varme kilder med svovellukt, men du så deilig å myke seg opp i etter en lang dag. Sov godt etter det!     http://www.taupodebretts.com/   

Våknet klar for Auckland tur.
Turen opp tar ca 3 timer. Lange strekninger. Hadde akkurat kommet godt i gang da vi oppdaget at nå må vi virkelig fylle bensin! GPSen fortalte at det var bare ca. 40km til nærmeste stasjon!  Nåja vi klarte det.   PÅ halvvegen hadde vi en stopp på en kafe`som var så bra, med gratis WiFi og greier, få folk og deilig uteområde. Jeg kunne blitt der i dagesvis, men vi måtte videre.

Etter som vi nærmet oss Auckland ble trafikken stadig tettere men det gikk fint denne gangen også , havnet i feil avkjørsel bare 1 gang men GPSen ordnet opp.
Vi tilbragte noen timer på et flott kjøpesenter, og bestemte oss for å tilbringe natten på Auckland Motor Park som ligger fint til. Vi var her for et par dager siden så vi hadde god erfaring, det er stille og rolig. (Til en forandring i Auckland å være).

http://www.aucklandmotorpark.co.nz/
Festlig var det å registrere at Else May ikke kunne huske å ha vært her før, selv om vi var her natt til torsdag. Slik er det å være døgnvill, det kommer og går.

I morgen skal vi hente ei som er skikkelig trøtt på flyplassen. Hun har reist fra Bergen, via Hong Kong og har vært på reise i nesten 2 døgn.   

Når man reiser med ungdommer må man:

Gjøre det som er morsomt!

New Zealand er ekstremsportenes hjemland! Her kan vi hoppe i strikk eller fallskjerm bak hver en sving. Så gale er vi ikke, men et par aktiviteter har det blitt.
Først i Rotorua gikk vi til Skyline der man reiser opp på en høyde med en liten gondol. (Mer enn nok "adventure" for oss voksne!)

http://www.skylineskyrides.co.nz/rotorua/

Morten og Maria på veg opp

Og så kan man reise opp og ned med kassebilene som i en slalombakke. Det sto jeg over, men ungdommene koste seg.
http://www.youtube.com/watch?v=-HnYGJ3zgTA

Neste prosjekt var en totimers kjøretur på firhjuls motorsykler ut i bushen, med egen vegviser Her sto også vi voksne over.  Deilig å få en god pause!http://www.taupoquads.co.nz/index.php

En syyyk opplevelse!!
Til sist ble det en tur med Jetboat : http://www.hukafallsjet.com/page/5-Home 
og dette var en tur alle bare måtte være med på. Kjempemorro! men værst for meg som satt på kanten og fikk hele fossen over meg. Jeg gikk ut av båten søkkvåt!!!

Vulkansk aktivitet

http://www.tepuia.co/te_po_evening_maori_cultural_experience.htm
Vi har lagt veien ned til Rotorua Her er det et stort geotermisk område med geysiere og varme kilder. Dette ligger på samme forkastning som Christchurch, men her oppe merker vi ingenting til skjelvene.

 Vi har møtt en del turister som har problemer fordi de må endre reiseplaner. Det er svært vanlig her å leie bil i Auckland og returnere den i Christchurch eller motsatt. Men ellers har vi ikke møtt noen som er direkte berørt av tragedien. All vår familie og venner er på Nordøya.
Nyhetene er sevfølgelig preget av hendelsen. Jeg var nettopp innom en bensinstasjon og der sto det at en lokal kvinne var blitt drept. På nyhetene snakker de om beredskapen dersom noe lignende skulle skje i Auckland som  jo er en milionby.  Hele landet er jo egentlig i faresonen for skjelv. Men ellers fortsetter egentlig livet som om ingenting skulle skjedd .

Morten filmer showet.(her kommer video etter hvert)

Vi kom frem på kvelden og gikk derfor på kveldshow på "te po". Helt fantastisk å  oppleve. Anbefales!!!. I tillegg til forestillingen fikk vi et fantastisk måltid, allt tilberedt på tradisjonellt vis. Vi delte bord med et amerikansk par, et irsk og et canadisk par. Alle de andre hadde enten akkurat vært i Christchurch eller var på vei dit.
Kvelden ble avsluttet med en tur over til geysirene som akkurat hadde utbrudd. I tillegg begynte det å pøsregne så det dampet ganske godt fra de varme stenene og det skapte en trollsk stemning i flomlyset.

Siden det regnet tok vi alle inn på hotell denne natten. Det vi hadde fått anbefalt lå like ved siden av "te po", og vi hadde utsikt til området da vi våknet. (Se bilde tatt fra balkongen av kokende leire).
Anbefales virkelig!
 http://www.heritageinn.co.nz/hotels/geyserland/index.html

Den store KIWI

http://www.kiwi360.com/

På veg til Rotorua tokvi en avstikker mot Tauranga og kom forbi dette artige stedet. Det er en gigantisk Kiwi plantasje om fortellerhistorien om hvordan driftige New Zealendere,(eller "Kiwis"som de liker å kalle seg selv) tok det Kinesiske stikkelsbæret og begynte å dyrke det i stor stil. De ga det til og med et nytt navn: Kiwi, etter nasjonalfuglen her , som jo har en viss likhet. (bare en del større).

Jeg har vært på sightseeng her før og tok en velfortjent pause.
Mens de andre tok en kjøretur rundt i frukthagen. Dessverre ble det ingen prøvesmaking da det enda er sommer og frukten ikke er moden enda.

Onsdag 23/2-11.

En dag for å samle seg, være sammen med slekta, handle og rydde i bil, koffert og hode. Jeg fikk også tid til en tur til depotet for å reparere kjøleskapet, lade div. utstyr og begynne bloggingen igjen. Det er forunderlig rart å fortsette ferien som normalt samtidig som katastrofen har rammet Christchurch. Jeg har møtt flere turister som enten kommer derfra eller hadde planer om å reise dit. Det er en vanlig reiserute for turister å leie bil i Auckland eller Christchurch og levere den i depoet på den andre øya. Det er fint mulig å kjøre rundt begge øyene i 8 tall på ca. 3 uker.
EM og Morten var sammen med Muriel på kjøpesenter og traff en rekke nye slektninger.  På kvelden tok vi farvel med Muriel og Shana og flyttet inn på "Avondale Motor park" for å forberede dagene fremover.

Tirsdag 22/2-11

Vi fortsatte turen nordover så tidlig vi bare maktet.Hadde regnet ut at bare kjøringen ville bli ca 6 timer til sammen og vi ville jo gjerne ha noen stopp også.

Morten og tane mahuta

Første stopp var i Waipoua forest.  Den lille fliken av skog som ble stående igjen, (hovedsakelig fordi den var utilgjengelig). Vi stoppet og hadde en rask tur inn til Tane Mahuta ,det største treet som står igjen på NZ i dag.
http://hokianga.co.nz/

Vi kjørte gjennom og Opononi der det er en fjord som stikker inn og spennende sanddyner.
I Rawani hadde vi kaffe på "the boatshed cafe".

Så langt Vestkysten, vi kjørte tvers over til "bay of Islands" som er et skikkelig turiststed. '
Der besøkte vi "Waitangi treaty grounds" som er for New Zealand, som Eidsvoll-bygningen er for Norge.    Vi opplevde et Maori- show i teateret og var på en times sightseeng der vi fikk en innføring i Maori og NZ historie. Og nasjonens begynnelse.http://www.waitangi.net.nz/index.htm
Vi satte kursen sørover igjen, satte adressen til EMs familie på GPSen og den svarte med drøye 3 timer, da ville vi være fremme i 7 tiden, og vi blir fremdeles stuptrøtte på kvelden, så her var det bare å raska på.Vi rakk det, vi fant frem!!! (eller tomtom gjorde.). Og så kom det spennende øyeblikket da man treffer slekt for første gang.

Det gikk heldigvis bra, svært bra faktisk. Muriel viste seg å være en flott og spennende dame, og datteren Shana en moden 12åring. På tross av at de nettopp hadde flyttet inn ble vi invitert til å bli over natta. EM og Morten ble mens jeg forsøkte å finne en campingplass. Men denne gangen sviktet tomtom og jeg endte opp med å ta det som et tegn på at vi likevel skulle overnatte i oppkjørselen hos Muriel, noe som viste seg å være en god løsning for alle parter.

Mandag (21/2-11)

 http://www.kauri-museum.com/

FILLETANTE

Litt bedre hytte denne gang.

Våknet veldig tidlig og bestemte oss for å legge turen nordover i påvente av telefonnummer og adresse til slektningene i Auckland.
Vi fulgte Motorveien A1 nord og tok av På A12 mot Dargaville, en tur på drøye 2 timer.     På turen stoppet vi for å betale bompenger, og på KAURI museet som er en spennende innføring i avskogingen av New Zealand. Hele øya var dekket av bush og urskog, og digre trær (KAURI) som ble sendt til England.

Turen gikk videre i kjente omgivelser i  Dargaville , og i det vi svingte inn på tunet til Marias Farmor, Tante og Kusine m/datter født 1/1-11, --kom svaret fra EMs familie gjennom facebook. Nå hadde vi både telefonnummer og adresse i Auckland. Siden deet allerede var ettermiddag hadde vi en rådslagning og bestemte oss for å overnatte i Dargaville, Gjøre ferdig en rask sightseeng i Northland neste dag og så kjøre tilbake til Auckland og treffe dem.

Vi sjekket inn på Camping, litt bedre hytte denne gang, Jeg og Maria hadde middag hos familie og og EM + Morten gikk på vandring i gamlebyen. Det var unnagjort passe raskt, Dargaville er en by på størrelse med Farsund.
http://dargaville.co.nz/

 

Første dag i NZ (søndag 20/2)

Vi våknet(i 3.tiden) tidlig friske og opplagte til nydelig vær. Og fikk på oss sommerklærne.    Første prosjekt var å få tak i telefon (sim-kort) og internettforbindelse. Det hjalp godt at vi på forhånd visste hva vi ville ha og hvor vi skulle få tak i det på tross for at det var søndag . Det tok litt tid men ordnet seg til slutt. Morten har vist seg å være særdeles teknisk anlagt og var raskt på nett med mobilen sin. Så var det å ringe EMs familie i Auckland. Vi ringte og ringte men telefonen ble ikke tatt, vi gikk ut fra at de var på jobb og gikk på en liten tur til en utsiktsplass. Fortsatt uten svar reiste vi til en strand og slappet av litt. Så gikk vi Auckland Zoo som ikke var så langt unna og koste oss med å se på Kiwiene. Det vil si de som kunne se dem tydelig for både Ellen og EM hadde på solbriller med styrke pga den sterke sola, men siden Kiwiene er nattdyr, er de utstilt i en mørk tunell og der ble det jo kullsvart for oss med solbriller på.    Det begynte å bli middagstid og den inntok vi på en balkong med oversikt over Queens street som er Aucklands hovedgate.     Mens vi var der fikk vi endelig svar på telefonen, men så viste det seg å være feil nummer!     Det viste seg at de hadde flyttet og fått nytt nummer og adresse, mailer ble sendt, og vi fant med nød og neppe en campingplass og et motell til å overnatte. Kiwiene( folkene her nede) er utrolig blide og hjelpsomme alle veier.

Vi er fremme! (lørdag 19/2)

"Taxien sto og ventet på oss på flyplassen"

GPS på tur er helt genialt!!!

Hytten der Else May og Morten måtte tilbringe sin første natt i New Zealand.

Endelig fremme etter en lang tur, og alt gikk så fullstendig på skinner at jeg sa til EM på veg til bildepoet at dette var nesten for enkelt -- og det var det.. det viste seg nemlig at firmaet ikke godtok mitt norske førerkort. Heldigvis lot det seg ordne, men da alt var ordnet etter 3 timer var vi slitne og det nærmet seg raskt kvelden.         Jeg har kjørt i NZ før, men det er alltid en liten kalddusj å bli kastet ut i trafikken på motorveien i Auckland når man er døgnvill, verst var det nok likevel for de som satt bak og ikke ante om dette kom til å gå bra eller ikke. De har nok en del historier å fortelle når vi kommer hjem, som om den vindusviskeren som altid begynner å gå når jeg skal svinge til venstre. (alt i bilene her nede er bak-frem siden de kjører på venstre side)

Vi kjørte tvers gjennom Auckland og fant en plass ved stranden i Waiwera, og så gikk de som ikke kollapset helt, (vi var som på en snurr de fleste av oss,) og duppet oss i de varme kildene, vann opp til 40C i enkelte basseng. Åå så skjønt!!
http://www.waiwera.co.nz/

Vi er i Auckland! (langt fra jordskjelvet)

Jeg har ikke fått blogget på et par dager p.g.a. manglende nettverk, konstant reising og tom for strøm.
Dette skal jeg ta igjen i løpet av dagen(natten).  Men jeg må bare få gitt beskjed til dere alle som har vært bekymret for oss. Vi har det kjempebra, og ferien fortsetter. Christchurch er på sørøya, vi er nord på nordøya og har heldigvis ingen familie eller venner som bor i Christchurch. Sansynligvis hørte vi om jordskjelvet lenge etter dere. Først fikk Else May telefon fra min sønn(min telefon var tom for strøm ) , og jeg har nå mottatt en rekke SMSer fra venner. Setter pris på all omtanke.
Når det er sagt sitter jeg nå medTVen på og ser hva som har skjedd og merker hvordan dette preger hele stemningen i landet. Det er ganske urovekkende når det begynner å synke inn at dette har skjedd i det landet vi er nå .

Kuala Lumpur

Maria og Morten på KLA flyplassen, endelig fått nettforbindelse igjen

Flyuren gikk fint. Vi satt langt bak og flyet var stappfullt, men vi fikk sove, maten var god og tiden 12,5 timer gikk egentlig kjempefort.
Litt stive og støle og lettere døgnville/forvirret (særlig de eldste av oss)tomlet vi ut i heten i Malaisia.

 Det førstevi gjorde var å få tak i penger, så måtte vi ha kaffe, og så gikk Ellen og Else May på Reflexologi og masasje mmmm.http://www.klia.com.my/index.php?option=com_content&view=article&id=52   Ellen hadde en halv times aromaterapi og EM fikk fotsoneterapi fra kneet og ned, Etter en sterk kopp te sto vi opp som nye igjen. Morten og Maria fikk 10 minutter i en masasjestol ved gaten :)
Så nå er det på en igjen, bare en langtur igjen så er vi i Auckland!

Turen har startet!

Endelig!
Ferdig med pakkingen!
Ferdig med shoppingen!  Ferdig med rengjøring og rydding
I morges kom vi oss gjennom snøstorm og kulde (i lag på lag med sommerklær). Tusen takk til Siss som plutselig dukket opp og kjørte oss til rutebilstasjonen!. Else May og Morten dukket også opp etter hvert. Og været som vi har vært så urolig for har roet seg, slik at det var ingen problemer med å komme seg til Kjevik.    Flott liten flytur, litt trangt bare, og nydelig innflyging til Nederland, Vi landet i strålende solskinn og varmegrader, begynte nesten å lure på om vi hadde tatt feil fly og havnet i syden?  
I skrivende stund sitter jeg på Schiphol flyplass utenfor Amsterdam og koser på restaurant sammen med EM. <Ungdommene har stukket av for å shoppe, vi ser dem vel når de trenger mer penger- -    5 timer er akkurat passe, 2 har allerede passert, og kaffen er god. Neste flight er til Kuala Lumpur det tar vel 12-14 timer omtrent. Regner med å sove mye av tiden, det har vært så som så med søvnen for flere av oss de siste nettene.

Reinert med beinet

http://www.youtube.com/watch?v=s2glwjPQZhw

Det nærmer seg!

Trodde du at det bare var meg og Maria som skulle på tur ?  Nei! vi skal reise sammen med Else May og sønnen Morten som skal besøke slektninger i New Zealand og Cook Island. Else May er oldebarn av Reinert Jonassen som slo seg ned der nede   ( og var inspirasjon til sangen "Reinert med beinet". )

Reinert var gift og hadde to døtre utenfor Eikvåg i Farsund, Han var ute og seilte på sydhavet da han fikk beskjed om at hustruen var død.   Historien sier at han sendte bud etter jentene for å få sendt dem til stillehavet etter at han slo seg ned der, men at dette motsatte jentenes omsorgspersoner seg.  Han kom aldri hjem til Farsund. Jentene vokste opp hos slektninger, og den ene ble mor til Else Mays far; Kjell Jonassen, trykker i Farsunds Avis.

		Sydhavsparadiset! Aitutaki i Cookøyene. Cookøyene ligger midt ute i Stillehavet, og landet består av en rekke øyer som strekker seg over et havområde som er like stort som Vest-Europa. Giftet seg med en prinsesse i Cookøyene Kaptein Reinert Godfred Jonassen fra Farsund forliste med barken Gyda i Tahiti i 1897. Her traff han enkedronning Tuariki fra øya Aitutaki i Cookøyene. Han giftet seg med henne og bosatte seg i det landet. Tuariki døde, men etter tradisjonen ble han så gift med hennes kusine. Reinert Jonassen bodde både på Rarotonga og Aitutaki, de to hovedøyene i Cookøyene. Han døde i 1917 etter en blodforgiftning han fikk i beinet etter en skade på en seiltur. Eventyr Den norske kapteinen fikk tre barn, og Jonassen-familien er i dag en av de største og mest kjente på Cookøyene. 90 årReinert Jonassens sønn Mikael  levde til opp i nittiårene enda og det gjorde også datteren Josephine, eller tante Josie som hun kalltes.  Hun drev to små pensjonat på Aitutaki frem til hun døde i 2010.    Mikaels sønn Jon Jonassen er en velkjent forfatter og professor på universitetet på Hawaii.   Aitutaki er et av de sørligste atollene i øygruppen Cookøyene. Den er den tredje største av de sørlige øyene, og består av 3 vulkanske småøyer og 12 koralløyer. Øya har trolig vært befolket siden ca. år 900, og legenden skal ha det til at det var den polynesiske høvdingen Ra som oppdaget øya, og ga den navnet Utataki Enua O Ru Ki Te Moana, som betyr «Føringen av en last med folk av Ra over havet». Det sies at Ra tok med seg 4 koner, 4 brødre og 20 hoff-jomfruer for å befolke øya. Hoveddelen av befolkningen bor i landsbyen Arutanga, som ligger på øst-siden av hovedøya. Her ligger også en flyplass, som Air Rarotonga flyr til fra Rarotonga. Aitutaki er den nest mest besøkte av Cookøyene. Her finnes flere hoteller og andre overnattingssteder, og mange aktiviteter. Mange anser Aitutaki for å være verdens vakreste lagune. Første registrerte møte med europeere er Kaptein William Bligh på skuta «Bounty», 11. april 1789, like før det berømte Mytteriet på Bounty.                                                     Mange nordmenn Familien fra Farsund er ikke de eneste nordmenn som har vært på Aitutaki og Rarotonga - og akkurat nå er det flere norske familier som er der nede i sydhavsparadiset. Noen er på et par ukers ferie for å oppleve sydhavet, men andre har leid seg hus og vil bo der under hele den norske vinteren. Ja, slikt kan nok friste noen og enhver. Gikk bra Mikael, Josie og Jon fra Cookøyene kom til Norge, og fikk se landet deres far/farfar kom fra. Sikkert en opplevelse, men vi som kjenner sydhavet fikk en støkk da vi så dem på skjermen. Det å reise til Norge var en sjanse å ta for de to eldste - det går ofte svært dårlig med eldre folk fra sydhavet som besøker land med kaldere klima. Heldigvis sies det at det gikk bra.